Vestfold er det perfekte bibliotekfylket

Kvinne arbeider foran skjermIkke nok med at Vestfold er et lite fylke i geografisk målestokk. Du kan stå i midten og nå ytterkantene med fingertuppene. Det tar max en time å kjøre fra den ene fylkesgrensa til den andre. Enn så lenge.

Vestfold har også Norgesrekord i kommunesammenslåing, og det går ganske fredelig for seg. Vi ender opp med rundt fem bibliotekorganisasjoner, når alt er på plass i 2020. Samtidig har vi et godt grunnlag for biblioteksamarbeid allerede, med et svært oppegående fylkesbibliotek, og flotte samarbeidsprosjekt, som felles nettsider, Sommerles (som har blitt landsdekkende), Litteraturhusbibliotek-prosjektet, og nå nylig: felles katalog for Vestfold.

Ambisjonene strekker seg lenger enn en felles anskaffelsesprosess, vi vil ha felles katalog, felles innkjøp, endatil flytende bokstamme Det er bare i Vestfold det er mulig. I all beskjedenhet.

iPhone og bruk-og-kast

Sitter og ergrer meg. Hvorfor? Fordi noen ser ut til å forvente at jeg skroter min fullt brukbare iPhone 3GS, innkjøpt i 2009. Den takler ikke noen høyere iOS-versjon enn 6.1, så der har jeg nådd taket. Men alt virker, den er glatt og fin, rent vakker, og det er faktisk fremdeles mange GB igjen av de 32, som var ganske råflott den gangen jeg kjøpte den.

Tønsberg Parkering

Hvem er så «noen»?

Les videre

Det som ikke er lett tilgjengelig, finnes ikke….

Jeg skulle ha tak i en artikkel som sto i tidsskriftet Stat og styring i 2012. «Det handler om tillit» av daværende stortingsrepresenant Amund Anundsen. Joda, den finnes på nettet, i betalingsbasen idunn.no. Som privatperson kan jeg putte på 250 kroner og få tilgang til artikkelen. Hele tidsskriftet trengte jeg jo ikke, og hele basen har jeg i hvert fall ikke råd til! Det ble jo enklere å bestille artikkelen på biblioteket jeg jobber på – og et par dager seinere hadde jeg en papirkopi, bestilt fra Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Det koster biblioteket 60 kroner. Men hva fikk jeg? To A4-ark med tekst (og et gråskalabilde av en smilende Amund Anundsen). Tredve kroner arket? Jaja. I tillegg måtte jeg vente på noe som i utgangspunktet ligger et tastetrykk unna.

Et søk via Google på «Anundsen det handler om tillit» gir meg en lenke til idunn-basen, men også en lenke til katalogposten til denne artikkelen i Nasjonalbibliotekets base over norske og noridske tidsskriftartikler. «Tilgjengelig for alle» står det. Katalogposten, ja, men ikke selve artikkelen.

Hva er problemet? Dette er en artikkel om noe vesentlig – om en statsråds habilitet, og hvordan det bestående klarer å håndtere slikt. Men hva skjer med debatten som skal skje rundt dette, når artikler blir hermetisert på tette, uinntagelige bokser, som bare kan åpnes av pengesterke institusjoner? Debatten blir basert på TV, tabloide avisoppslag og til dels antakelser. Bibliotekene som tidligere hadde papirutgavene av i hvert fall et utvalg tidsskrifter, har i mindre og mindre grad økonomi til å gi rask og effektiv tilgang til lisensierte databaser. Og det som ikke er lett tilgjengelig, finnes ikke….

Then you would have known better…..

Kan man stole på en bibliotekar? Dette har vel noe med omdømme å gjøre, både i Norge og USA?

For noen år siden tok jeg taxi i New York, sammen med flere bibliotekar-kolleger. Vi skulle til New York Public Library, og praiet verdensvante en av de gule drosjene. Jeg satte meg i forsetet, ved siden av en drosjesjåfør som nesten var en kloning av Eddie Murphy. Det peip i bilen fordi jeg ikke tok på bilbeltet, og jeg spurte sjåføren om jeg kom til å få bot hvis politiet stoppet oss. «Oh yes!» var svaret. «But then I will tell them I am Norwegian, and they will let me go», sa jeg. Det trodde han ikke noe på. «Oh, but then I will simply tell them I am a librarian!» sa jeg videre. Sjåføren skrattlo, prikk likt Eddie Murphy på sitt beste …. «Ooooh no! Then they will fine you, ’cause then you would have known better!!» lo han.

Bibliotekarer er vel samfunnets støtter både i USA og Norge?